Utflukt # 3/2010
Redaktører: Maria Moseng og Lina Tosterud
Det er nå 400 år siden Galileo Galilei ga ut den tynne boka med den poetiske tittelen Stjernenes budbringer, eller Siderus Nuncius som den heter på originalspråket. Boka er en beskrivelse av hva Galileo, med sin nye oppfinnelse teleskopet, kunne observere på himmelen gjennom 55 vinternetter i 1610. Som han selv beskriver ” (U)ten å spare på verken krefter eller utgifter, lykkes det meg å bygge et instrument som var så enestående, at det man ser gjennom det, synes nesten tusen ganger større og mer enn tredve ganger nærmere enn hva man kan se med det blotte øye.” Slik hadde månen aldri før blitt sett og slik hadde verden ikke blitt beskrevet. Galileos bruk av teleskopet blir stående som et startskudd for en instrumentbasert vitenskap som ” åpnet menneskets horisonter mot det uendelige” som Margareth Hagen skriver i dette nummerets åpningstekst. Galileos beskrivelser introduserer månen som et møte mellom poesi og vitenskap, og peker samtidig fremover mot moderne synsteknologiers inngripen i vår erfaringsverden.
Menneskets dragning mot månen og verdensrommet som omgir oss danner tema for den utgaven av Utflukt du nå holder i hånda, et passende tema for lange høstnetter, synes vi. 400 år etter at Galileo ble det første mennesket som avslørte månens kratre og lite divine topografiske form, spør vi om nysgjerrigheten for verdensrommet og den tilhørende kosmologiske interessen for vår opprinnelse, nå er redusert til en nostalgisk memorering av ” romalderen” ? – En avsluttet epoke i vår vestlige moderne historie hvor framskrittstroen rådet, og teknologioptimismen kom med visjoner som brakte oss ut i space, ikke bare cyberspace? Eller er dragningen mot månen og universet som figur fortsatt et fruktbart utgangspunkt for å skape nye lenker og forbindelser mellom kunsten og naturvitenskapen?
Tekstene vi presenterer her knytter seg assosiativt og løst til hverandre, og skaper til sammen et kaleidoskopisk blikk på temaet som kanskje dypest sett kan sies å møtes i en lengsel etter å begripe menneskets rolle i det uendelige universet. Spesielt glade er vi for å kunne presentere Italo Calvinos novelle ” Avstanden til månen” der månen blir skildret fra et hittil ukjent empirisk ståtsted – erindringen til den kosmiske reporteren Ofwfq. Novellen er hentet fra Calvinos Le Cosmicomiche og foreligger her for første gang på norsk.
Noen ganger skal det ikke mer til enn å løfte blikket for at hverdagens tid- og romkoordinater ikke lenger føles like stabile. Vi gir deg observasjonstips fra astronomen Jan Erik Ovaldsen som kan gjøre avstanden til månen litt mindre, mens Sigrid Sandemose har fått tak i et galileoskop og tar deg med på månesafari på den andre siden av jordkloden. Vår reporter Aina Villanger har funnet mannen som kan svare når undringen melder seg – Terje Wahl ved Norsk Romsenter, mens motejournalist Kjersti Staarvik rapporerer fra et tid der moteskapere tok oppgaven med å kle oss opp til romkoloniseringen med et alvor som i dag nærmest betraktes som kitch.
Med kitchbegrepet er det også tid for å gjenreise NRK-produksjonen Blindpassasjer fra 1978, et unikum i norsk science fiction- og fjernsynshistorie. Silja E. Johnson har snakket med manusforfatter (og årets vinner av Kulturrådets ærespris) Tor Åge Bringsværd om tiden, rommet og fantasien. Universets territoriale usikkerhet er tema for Gunilla Klingbergs installasjon Cosmic Matter fra Istanbul-biennalen, som stiller det grunnleggende spørsmålet
– hvem eier månen? Avslutningsvis forenes poesi og vitenskap på nye måter – i utdraget fra Aina Villangers diktsyklus, og i Øyvind Holens intervju med fysikeren Michio Kaku. Kakus vitenskaplige teorier om parallelle universer og ormehull springer ut av en fascinasjon for popkulturens sci-fi, og stiller dermed enda et stort og grunnleggende spørsmål – kanskje er fysikkens grenser like tøyelige som fantasiens?
Maria Moseng og Lina Tosterud